VG desinformerer om Armenia
I Armenia pågår i disse dager et forsøk på fargerevolusjon, altså å kortslutte normale politiske prosesser og å innsette et nytt regime ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer.
I Armenia pågår i disse dager et forsøk på fargerevolusjon, altså å kortslutte normale politiske prosesser og å innsette et nytt regime ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer.
Dette er i seg selv dramatisk.
Author
Samtidig er vestlige – og norske – massemediers dekning av begivenhetene i Armenia så partisk og uetterrettelig at den nærmest utgjør et skoleeksempel på desinformasjon.
De siste ukers krise i Armenia brøt ut 17. april 2018 da Serzj Sargsian, som nettopp var avgått som president etter å ha styrt i ti år, ble valgt til statsminister.
Dette fremstilte opposisjonslederen Nikol Pasjinian som et statskupp, og bad folk om å gå ut i gatene for å sørge for at han selv ble statsminister.
Resultatet ble omfattende demonstrasjoner og opptøyer i Jerevan og andre armenske byer.
Den 23. april trakk Sargsian seg som statsminister, men nasjonalforsamlingen nektet å innsette Pasjinian som hans etterfølger, og innsatte i stedet tidligere statsminister Karen Karapetjan som fungerende statsminister.
Det fikk demonstrasjonene og opptøyene til å fortsette.
Situasjonen kompliseres – og kan bli svært farlig – av at Armenia og naborepublikken Aserbajdsjan siden 1990-tallet har vært innviklet i en blodig konflikt om Nagorno-Karabakh, en armensk enklave i Aserbajdsjan som i dag er under armensk kontroll.
VG kommenterer 2. mai krisen i Armenia ved å publisere en NTB-artikkel med overskriften ”Demonstranter i Armenia lammer hovedstaden”.
Denne artikkelen er et godt eksempel på hvordan en kombinasjon av utvalgte faktaopplysninger, appell til følelser og utelatelse av viktig bakgrunnsinformasjon og kritiske spørsmål brukes til å manipulere offentligheten.
VG-artikkelen forteller om hvordan opposisjonen ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer har klart å lamme Jerevan og andre deler av Armenia. Dette er opplysninger som faktisk stemmer.
Samtidig forsøker artikkelen å skape sympati for opposisjonen.
Den opptrer som mikrofonstativ for opposisjonsleder Nikol Pasjinian som forsikrer om at han ”vil ta et oppgjør med nepotisme og korrupsjon” og omtaler tumultene han selv står bak som ”kjærlighetens og toleransens revolusjon” (sic!).
Den videreformidler demonstrantenes budskap om at Pasjinian er ”den sanne lederen for det armenske folket”. Og den viser bilder av unge, smilende demonstranter som vifter med det armenske flagget.
Dagens armenske myndigheter, derimot, omtales som en ”maktelite” som ”synes å være fast bestemt på å beholde både den politiske makten og makten over landets sikkerhetsstyrker i den tidligere Sovjetunionen”.
Det artikkelen ikke sier noe om, er at Serzj Sargsian og kretsen rundt ham styrer fordi folket har valgt dem til å styre, og at Sargsians styre har vært rimelig godt siden det har skapt stabilitet, knyttet tette bånd til Russland og befestet den armenske kontrollen over Nagorno-Karabakh.
Den stiller ingen kritiske spørsmål til opposisjonens forsøk på å kuppe seg til makten ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer.
Den spør ikke om opposisjonen – som hverken har lagt frem et politisk program eller kan vise til et mandat fra velgerne – vil være i stand til å styre Armenia.
Og den spør ikke hvem som kan ha fordel av at den politiske situasjonen i Armenia destabiliseres, for eksempel Aserbajdsjan som drømmer om å gjenerobre Nagorno-Karabakh, eller vestlige makter som misliker de tette båndene som i dag består mellom Armenia og Russland, som blant annet kommer til uttrykk ved at Armenia er medlem av Den eurasiske økonomiske union og har russiske militærbaser på sitt territorium.
Et nyttig tankeeksperiment når man leser artikler om fargerevolusjoner og forsøk på fargerevolusjoner, er å bytte ut Russland/Kina/Iran/Ukraina/Serbia/Armenia eller liknende med USA, Storbritannia eller Tyskland.
Ville VG ha hyllet Alternativ for Tyskland dersom partiet fikk tusener av demonstranter til å lage kaos i Berlin og andre tyske byer og krevde at Forbundsdagen skulle utnevne dets egen leder til kansler?
Eller hva om britiske EU-motstandere hadde tatt over transportsystemet i Storbritannia for å presse regjeringen til å respektere folkeavstemningen om utmelding av EU?
Ville det ha utløst hyllingsartikler i VG og bilder av glade, flaggviftende briter?
Den liberal-globalistiske eliten som i dag har makten i Vesten, godtar selvfølgelig ikke noen form for opprør mot sitt eget styre.
I land som Russland, Kina, Iran, Tyrkia, Polen og Ungarn, derimot, der personer og grupperinger som identifiserer seg med liberal-globalistiske verdier, har liten folkelig tilslutning og aldri vil kunne vinne et demokratisk valg, støtter den vestlige eliten og vestlige massemedier liberal-globalistiske grupperinger som ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer prøver å kuppe seg til makten eller i det minste å presse myndighetene til å komme med politiske innrømmelser.
Dette er faktisk en form for rasisme, som kan kalles den liberale rasismen.
Vestlige politikere og massemedier er oppbrakt over at vanlige russere, 70-årige kvinner med skaut på den tyrkiske landsbygda eller armenere som drømmer seg tilbake til den gode tiden i Sovjetunionen – som i deres øyne er de rene undermenneskene – ved hjelp av stemmeseddelen kan gi makten til personer og partier de selv identifiserer seg med og derved tilsidesette lokale representanter for liberal-globalistiske verdier.
Og derfor støtter de fargerevolusjoner, kupp og opptøyer som et ”korrektiv” til folkeviljen.
Det positive er at stadig flere i de vestlige landene etter tiår med grov desinformasjon ikke lenger tror på vestlige massemedier og søker seg til alternative informasjonskilder.
Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle hvem den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj er her.
Les intervju med undertegnede på AldriMer.no om hvordan Russland er i ferd med å vinne propagandakrigen mot Vesten her.
Publisert på: https://nistadblog.wordpress.com/
Her publiserer jeg jevnlig artikler om temaer som Putin, russisk utenrikspolitikk og økonomi og samfunnsforhold i Russland.
Samtidig er vestlige – og norske – massemediers dekning av begivenhetene i Armenia så partisk og uetterrettelig at den nærmest utgjør et skoleeksempel på desinformasjon.
De siste ukers krise i Armenia brøt ut 17. april 2018 da Serzj Sargsian, som nettopp var avgått som president etter å ha styrt i ti år, ble valgt til statsminister.
Dette fremstilte opposisjonslederen Nikol Pasjinian som et statskupp, og bad folk om å gå ut i gatene for å sørge for at han selv ble statsminister.
Resultatet ble omfattende demonstrasjoner og opptøyer i Jerevan og andre armenske byer.
Den 23. april trakk Sargsian seg som statsminister, men nasjonalforsamlingen nektet å innsette Pasjinian som hans etterfølger, og innsatte i stedet tidligere statsminister Karen Karapetjan som fungerende statsminister.
Det fikk demonstrasjonene og opptøyene til å fortsette.
Situasjonen kompliseres – og kan bli svært farlig – av at Armenia og naborepublikken Aserbajdsjan siden 1990-tallet har vært innviklet i en blodig konflikt om Nagorno-Karabakh, en armensk enklave i Aserbajdsjan som i dag er under armensk kontroll.
VG kommenterer 2. mai krisen i Armenia ved å publisere en NTB-artikkel med overskriften ”Demonstranter i Armenia lammer hovedstaden”.
Denne artikkelen er et godt eksempel på hvordan en kombinasjon av utvalgte faktaopplysninger, appell til følelser og utelatelse av viktig bakgrunnsinformasjon og kritiske spørsmål brukes til å manipulere offentligheten.
VG-artikkelen forteller om hvordan opposisjonen ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer har klart å lamme Jerevan og andre deler av Armenia. Dette er opplysninger som faktisk stemmer.
Samtidig forsøker artikkelen å skape sympati for opposisjonen.
Den opptrer som mikrofonstativ for opposisjonsleder Nikol Pasjinian som forsikrer om at han ”vil ta et oppgjør med nepotisme og korrupsjon” og omtaler tumultene han selv står bak som ”kjærlighetens og toleransens revolusjon” (sic!).
Den videreformidler demonstrantenes budskap om at Pasjinian er ”den sanne lederen for det armenske folket”. Og den viser bilder av unge, smilende demonstranter som vifter med det armenske flagget.
Dagens armenske myndigheter, derimot, omtales som en ”maktelite” som ”synes å være fast bestemt på å beholde både den politiske makten og makten over landets sikkerhetsstyrker i den tidligere Sovjetunionen”.
Det artikkelen ikke sier noe om, er at Serzj Sargsian og kretsen rundt ham styrer fordi folket har valgt dem til å styre, og at Sargsians styre har vært rimelig godt siden det har skapt stabilitet, knyttet tette bånd til Russland og befestet den armenske kontrollen over Nagorno-Karabakh.
Den stiller ingen kritiske spørsmål til opposisjonens forsøk på å kuppe seg til makten ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer.
Den spør ikke om opposisjonen – som hverken har lagt frem et politisk program eller kan vise til et mandat fra velgerne – vil være i stand til å styre Armenia.
Og den spør ikke hvem som kan ha fordel av at den politiske situasjonen i Armenia destabiliseres, for eksempel Aserbajdsjan som drømmer om å gjenerobre Nagorno-Karabakh, eller vestlige makter som misliker de tette båndene som i dag består mellom Armenia og Russland, som blant annet kommer til uttrykk ved at Armenia er medlem av Den eurasiske økonomiske union og har russiske militærbaser på sitt territorium.
Et nyttig tankeeksperiment når man leser artikler om fargerevolusjoner og forsøk på fargerevolusjoner, er å bytte ut Russland/Kina/Iran/Ukraina/Serbia/Armenia eller liknende med USA, Storbritannia eller Tyskland.
Ville VG ha hyllet Alternativ for Tyskland dersom partiet fikk tusener av demonstranter til å lage kaos i Berlin og andre tyske byer og krevde at Forbundsdagen skulle utnevne dets egen leder til kansler?
Eller hva om britiske EU-motstandere hadde tatt over transportsystemet i Storbritannia for å presse regjeringen til å respektere folkeavstemningen om utmelding av EU?
Ville det ha utløst hyllingsartikler i VG og bilder av glade, flaggviftende briter?
Den liberal-globalistiske eliten som i dag har makten i Vesten, godtar selvfølgelig ikke noen form for opprør mot sitt eget styre.
I land som Russland, Kina, Iran, Tyrkia, Polen og Ungarn, derimot, der personer og grupperinger som identifiserer seg med liberal-globalistiske verdier, har liten folkelig tilslutning og aldri vil kunne vinne et demokratisk valg, støtter den vestlige eliten og vestlige massemedier liberal-globalistiske grupperinger som ved hjelp av demonstrasjoner og opptøyer prøver å kuppe seg til makten eller i det minste å presse myndighetene til å komme med politiske innrømmelser.
Dette er faktisk en form for rasisme, som kan kalles den liberale rasismen.
Vestlige politikere og massemedier er oppbrakt over at vanlige russere, 70-årige kvinner med skaut på den tyrkiske landsbygda eller armenere som drømmer seg tilbake til den gode tiden i Sovjetunionen – som i deres øyne er de rene undermenneskene – ved hjelp av stemmeseddelen kan gi makten til personer og partier de selv identifiserer seg med og derved tilsidesette lokale representanter for liberal-globalistiske verdier.
Og derfor støtter de fargerevolusjoner, kupp og opptøyer som et ”korrektiv” til folkeviljen.
Det positive er at stadig flere i de vestlige landene etter tiår med grov desinformasjon ikke lenger tror på vestlige massemedier og søker seg til alternative informasjonskilder.
Les om hvordan norske massemedier nekter å fortelle hvem den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj er her.
Les intervju med undertegnede på AldriMer.no om hvordan Russland er i ferd med å vinne propagandakrigen mot Vesten her.
Publisert på: https://nistadblog.wordpress.com/
Her publiserer jeg jevnlig artikler om temaer som Putin, russisk utenrikspolitikk og økonomi og samfunnsforhold i Russland.
from UKRAINE --- People are deceived by the U.S. / EU - Nazis and fascists in control of government https://ift.tt/2rhMYCu
Hot News Today: - News Paper
0 komentar:
Post a Comment